En ekspert beskrev trær som Major Oak i Sherwoodskogen, Nottinghamshire, som «like sjeldne som afrikanske elefanter».
Oversatt fra vitenskapsredaktør i The Times Tom Whipples artikkel, mandag 26. desember 2022 © The Times
Trykk på ► for å lese hele historien.
Da Major Oak var en eikenøtt, var vikingene en trussel mot England. Da den fortsatt var i ungdommen, kunne Robin Hood ha sittet i skyggen under bladene. I dag kjemper det ganske enkelt med tyngdekraften.
Under grener som begynte å vokse i middelalderen er det støttestag. Over huler som i dens middelalder kunne ha skjult borgerkrigsrojalister, er det beskyttende blybelegg. For dette en gang mektige treet brukes de kombinerte ferdighetene til Sherwoods skogsarbeidere i dag for å holde det i live.
Likevel, i hørevidde, er det lyden av motorsager. På eik som er en fjerdedel av sin fulle alder, skjærer de samme skogsarbeiderne arr og sliper ut hull. På trær fem minutters gange unna angriper de barken med hammere.
På en fuktig høstdag trekker de ned kronen på en med en motorisert vinsj – og splitter voldsomt treverket med en sprekk som får fugler til å fly opp fra trær rundt.
Grunnen? Major Oak kommer til å dø en dag. Og når den gjør det, vil det ikke være gamle eiker – smuldrende, splintret, døende – som erstatter den. Så i stedet, for å bevare det unike økosystemet som tilbys av den langsomme, århundrelange døden til et gammelt tre, må de gjøre unge trær gamle. De må «veteranisere» dem.
I løpet av de neste tiårene har Sherwood ingen mangel på gamle eiker – de som har passert et halvt årtusen. «Se på det treet,» sier Adrian Dutton, entomolog ved East Midlands Environmental Consultants, og peker på en eik som er like bred som han er høy – dens grener er støttet opp med avstivere, midten spist bort av råte. «Det er et forbløffende tre.»
Reg Harris gjør et kutt i et tre for å skape habitat for insekter
TIMES FOTOGRAF JAMES GLOSSOP
Det er mulig å se på det og se døden; de hengende grenene, den råtne, hule kjernen. «Hvis du klatret opp i treet og så inn, er det sannsynligvis fullt av rusk,» sier Dutton. «Sopp. Et dødt ekorn. Fugleredemateriale.» Treet er virkelig fullt av død. Han ser imidlertid livet.
I århundret tar denne eiken før den dør, vil den fungere som sitt eget naturreservat. «Det er som en honningkrukke. Du vil ha en hel gjeng med biller der.» Mellom den levende og døde barken kan flaggermus raste. Fra forfallsslammet som samler seg i hakk, dukker det opp sopp. «Du får ting som lever av tingene som bor i tingene,» sier Dutton.
«Det er et fantastisk tre. Men snart – i det minste når det gjelder tre – kan dens type dø ut. «Vi sier alltid at disse trærne er like sjeldne som afrikanske elefanter.» Grunnen til det i Storbritannia er på grunn av det som skjedde for århundrer siden.
Storbritannias eiker har et befolkningsproblem. Hvis du i dag er en veldig gammel britisk eik, så står du fortsatt fordi du allerede på 1600-tallet var for kjip til å være nyttig i skipsbygging. Hvis du er en ung eik – som vi mener mindre enn 300 år gammel – så står du fortsatt takket være en teknologisk revolusjon: jernkledde skip.
Og hvis du er gammel i mellom? Det er mer sannsynlig at du har funnet deg selv som en planke på skroget til HMS Victory, enn at du for øyeblikket nærmer deg skumringsårene dine i en engelsk skog.
Dette er ikke bare et problem for trærne. Det er et problem for dyrene de støtter. «Når disse dør ut, vil de neste ikke være klare,» sier Chloe Ryder, forvaltningssjef for Sherwoodskogen, «Og da er det en reell sjanse for utryddelse.»
Det er biller som er spesialiserte til ikke bare å leve kun på døende trær, men bare på veldig spesifikke biter av døende trær. Som røykerne rundt undersjøiske ventiler, trives hele økosystemer og overlever i hundrevis av år – før de må migrere til neste sted.
Ryder liker spesielt godt de fuktige hulene, der vann samler seg. «Jeg kaller det natursuppe. Små boller med mush. Å gjenskape disse er veldig viktig.»
Biller samlet fra Sherwoodskogen. De trenger død ved for å leve og har dratt nytte av veteraniseringsprosessen. TIMES FOTOGRAF JAMES GLOSSOP
Mangfoldet av skapninger hjulpet av gamle trær er slik at veteranisering tiltrekker seg støtte fra veldedige organisasjoner som spenner fra Bug Life til Bat Conservation Trust.
Dette er grunnen til at rundt om i Europa, i land som alle har sin arv innen skipsbygging, henvender økologer seg til «veteranisering», og til folk som Reg Harris, direktør for arborikultur ved Urban Forestry – og entreprenøren som har ansvaret for å banke opp trær.
Arborister ved Sherwoodskogen jobber med motorsager, vinsjer og andre verktøy for å etterligne den typen naturskader som ville bli påført trær av stormer og naturlig aldring TIMES FOTOGRAF JAMES GLOSSOP
Harris er stolt av å etterligne naturen – noen ganger etterligner han en isstorm – og trekker toppene av trær med en splintrende brak. Noen ganger etterligner han lyn, motorsager et arr i lengden på treet fra tuppen til bunnen. Noen ganger akselererer han råtneprosessen, og flår store flekker i siden.
Men hans favoritt? «Jeg elsker å slå dem.» Noen ganger blir han bedt om å etterligne hovene til store planteetere – angripe bunnen av trærne med en slegge.
Hans arboriske ofre er valgt fordi de uansett ville bli felt eller beskåret. En gang ville de eldste eikene ha stått på sletteland, der ingen andre trær stjal skyggen. I dag, uten mammuter og urokser for å opprettholde et slikt økosystem, skaper de det kunstig – og fjerner trekronene rundt de eldste trærne.
For nå, sier Ryder, har de ikke noe annet valg enn å gjøre alt de kan «for å bygge bro over gapet mellom tidene». Det er derfor Major Oak er på livsstøtte. Holdt sammen med lapper og stropper, stag og støtter skulle den vært død.
Dette en gang store treet eksisterer bare fordi det er nødvendig. Det trengs for turisme, det trengs også for økologi. Rundt den blir andre trær klargjort – med overraskende vold – for å ta på seg dens rolle, og sørge for billene.
En dag snart, kanskje, kan Major Oak endelig få lov til å dø med verdighet.
